Hvor mye hytter syklisten med nevene, hvor ofte ligger bilisten på hornet for å sette andre trafikanter på plass og hva med fotgjengerne oppi det hele?

Slike data inngår i en masteroppgave i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, der Mari Andrine Hjorteset har undersøkt mikrosamspill mellom myke og harde trafikanter i trafikken i Oslo. Hvordan forholder vi oss til hverandre mens vi er i bevegelse mellom A og B?

Hovedbildet er at trafikkulturen er preget av samspill, god flyt og etterlevelse av formelle regler, understreker forfatteren.

Men det er likevel interessant å forstå friksjoner mellom trafikantgrupper. Det er jo det man hører om, ikke minst i mediene!

Mari Andrine Hjorteset
Mari Andrine Hjorteset, som har skrevet masteroppgaven, hadde sommerjobb i Vegdirektoratet i 2014. Hun er nå stipendiat i samfunnsgeografi ved UiO. (Foto: Kjell Solem)

Her kan du lese masteroppgaven Kampen om gata - En analyse av trafikantgruppers mikrosamspill i Oslo 

Trafikkreglene

Trafikkreglene gjelder for alle som ferdes på veg, men de er tilpasset de ulike trafikkgruppene. Bilistene har flest regler, mens fotgjengerne har færrest. Det er for eksempel ikke straff for å gå på rødt lys. Syklistene er innenfor ulike regelsett avhengige av hvor de er i trafikklandskapet. Man er bilist i vegbanen, men kan sykle på fortau når det skjer på fotgjengernes premisser. En syklist har for øvrig lov å sykle over et fotgjengerfelt. Han eller hun har vikeplikt på sykkelen, men førsterett om man triller den.

Mikrosamspill

I mikrospillet vil begge søke raskest framkommelighet. Iblant brytes trafikkregler, eller vi forhandler med de andre om å få en fordel vi strengt tatt ikke har krav på. Er det i orden at vi tar noen snarveier for å komme fortere fram? Her er det markert forskjell i syn mellom gruppene.

Omtrent hver fjerde myke trafikant er enig i at trafikkregler kan brytes, mens 8-10 prosent av bilistene sier det samme. Syklistene er mest åpne for å bryte formelle regler, noe som kan ha sammenheng med at trafikksystemet er lite tilrettelagt for dem. Sykkelen er for rask for fortauet, for treg for vegen. I mangel av egne arealer skifter man roller og velger uformelle løsninger. I stedet for å vente på rødt lys, velger man fortauet og beveger seg videre innenfor fotgjenger-regimet.

Bare en firedel av syklistene går alltid av sykkelen når man krysser fotgjengerfelt. Det betyr at de fleste bilister viker på tross av at syklisten ikke har retten på side eller ikke.

Spillet kan gå ut på at bilisten viser at han ikke vil vike, på sin side kan syklisten signalisere at han går av sykkelen og fremtvinge vikeplikt. Bilisten vet at det tar lengre tid å trille enn å sykle over. Ofte blir løsningen at begge parter reduserer hastigheten og at syklisten passerer foran.

Oppfatning om «de andre»

Som trafikanter har vi erfaringer med de andre gruppenes atferd, og mer eller mindre negative holdninger til «typer» av trafikanter.

  • Syklister og fotgjengere vurderer bilistene hensynsfullhet og etterlevelse av trafikkregler til å være midt på treet. Syklister er mer negative til bilistene enn fotgjengerne er.
  • Bilistene er på sin side ganske negative til fotgjengernes atferd.
  • Nesten ingen syklister har noe å utsette på fotgjengere. Men dette gjengjeldes ikke fra fotgjengerne, der omtrent halvparten mener at syklistene er lite hensynsfulle og lar være å følge trafikkens spilleregler.
  • Omtrent en firedel av bilistene er kritiske til syklistene.

Frykten for utfallet kan påvirke bilistenes opplevelser. Der syklister og fotgjengere samhandler på et lavt nivå og raskt kan tilpasse seg hverandre, er bilen mindre fleksibel. Syklistene har et «tynnere skall» i møte med bilister, mens fotgjengerne har det tynneste skallet i interaksjon med syklistene. Et kjent tema et syklister som sneier gående bakfra. Dette oppleves ubehagelig for fotgjengeren.

Kjefting og gestikulering

Det er friksjoner i alle relasjoner, men måten man kommuniserer er forskjellig. Et møte med to myke trafikanter kan inneholde muntlige «forhandlinger», eventuelt gestikuleringer og ukvemsord om man synes den andre bryter regler og normer. Bilister kommuniserer mer gjennom plassering, hastighet og lyd- og lyssignalering. I gater med lav fart kan bilister rulle ned ruten og rope, kjefte eller gestikulere – ja til og med rose medtrafikanter (selv om det nok ikke er det vanlige).

Det er nå vi kommer til kjeft-indeksen! Hvem oppgir å ha ytret seg verbalt eller ikke verbalt til andre trafikanter?

Graf_Kampen om gata
Kjeftindeksen. (Mari Andrine Hjorteset)

Kjeft er som regel rettet mot en som har overskredet regler eller normer, det er en utblåsing for å for irettesette det man oppfatter som mangel på trafikkultur. Slike ytringsformer speiler utrygghet og frykt, og påvirker hvor vi ferdes og hvilke transportmidler vi benytter, skriver Hjorteset.

Utfra det vi allerede vet om konfliktene, så er det ikke overraskende at det er syklister oftest er i kjernen av konfliktene. Omtrent én av ti syklister opplevde «i løpet av den siste uken» å både få og gi kjeft.

Bilistene får pepper fra fotgjengere og syklister. De gir også tilbake, men det ikke like mye de får sagt inne i sitt tykkere skall (se diagram).

I framtiden vil vi at flere skal sykle og gå, og det vil bety flere møter mellom myke og harde trafikanter i bytrafikken, påpekes det i oppgaven. Når det stort sett går bra i trafikken, er det fordi de fleste av oss har et moralsk kompass, ni av ti mener at vi har et ansvar for også de andres sikkerhet. Likevel kan man bekymre seg for at omtrent en av ti svarer at de ikke føler et slikt ansvar.